Tradisjonsmat
Jeg lærte å lage mat hjemme. Sånn er det. Selv etter et langt liv som kokk på mange forskjellige kjøkken, etter alle årene på kokkeskolen eller i lære hos Bent Stiansen, kan jeg si sikkert at ingenting annet har vært så viktig for meg som matlagingen hjemme sammen med mamma: Å krype opp på benken eller å stå på en stol ved siden av henne for å se hva hun gjorde, spørre og grave, etter hvert prøve meg fram selv. Men også det å spise sammen i familien, å lære å glede seg over maten, å oppleve fellesskapet rundt bordet. På en helt vanlig tirsdag, på en koselig lørdagskveld med noe ekstra godt, eller på besøk hos venner og familie rundt om i landet. Denne boka er en hyllest til all maten og kjærligheten jeg vokste opp med.
Mormors oppskriftsbok
Da mormoren min døde for tjue års tid siden, gikk barna gjennom hennes og morfars ting for å sørge for at det som var fint og viktig ble fordelt og tatt vare på for ettertida. De er seks søsken, så det var sikkert mye å diskutere og finne ut av. Men én ting var alle visstnok enige om: Jeg skulle få arve oppskriftsboka hennes. Det gjorde stort inntrykk på meg. Jeg hadde jo begynt å jobbe som kokk, og det hadde lenge vært opplest og vedtatt at jeg var matnerden i familien. Likevel var det helt utrolig sjenerøst at den boka gikk videre til meg. Mormor var husmor og lagde mat hele livet – den oppskriftsboka var en så viktig del av hennes tilværelse, og av familiehistorien. Og så var det jeg som skulle få den. I dag tenker jeg på det som en av de mest verdifulle tingene jeg har hjemme.
Husmorarbeid er jo hardt arbeid – det er jo ikke gitt at du liker det, uansett hvor god du er til å koke eller vaske eller rydde eller ta deg av barn. Men jeg tror mormor var en sånn som elsket å være på kjøkkenet – jeg husker at hun pleide å gå rundt der og plystre mens hun holdt på. Mannen hennes var pastor i pinsemenigheten og mormor hadde seks barn å passe på – det må ha vært masse å gjøre hver eneste dag. Likevel hadde hun alltid noe godt på lur. Og så var det noe så raust og gavmildt i omgangen hennes med maten. Nå i ettertid har jeg tenkt på at de må ha hatt veldig dårlig råd, med seks barn og en sikkert slunken pastorlønn. Men det var alltid rikelig av alt når du kom hjem til dem, og alt ble servert med sånn omtanke. I tillegg var det alltid noe godt til kaffen. For ellers var det jo ikke egentlig kaffe?
Selve boka er egentlig en gammel filofax tror jeg, en sånn til å skrive adresser i. På det første skillearket har noen skrevet på skrivemaskin: «Sangbok for Ragnhild og Jørgen Engejordet». Men så ble det altså oppskriftene til mormor som havnet her i stedet, ført inn alfabetisk etter hvert som hun kom over dem. Innimellom er det stukket inn noen gamle avisutklipp, et kort med bilde av Jesus, sånt som skal finnes i gamle bøker, små skatter mellom sidene. Men oppskriftene er det viktigste, flekkete og velbrukte. Aller mest kakeoppskrifter – det var sikkert litt ekstra behov for det hvis du var prestefrue og skulle bake til kirkekaffe hele tida. I tillegg er vi jo en familie av kakemonser. Men på de siste 20-30 sidene i boka er det middagsoppskrifter. Nå har noen av alle de oppskriftene mormor i sin tid skrev ned, havnet i denne boka. På den måten kan den lille kokeboka jeg har arvet, få et nytt liv gjennom dere som leser. Og dere kan alle sammen være så heldige å prøve noen av mormors favorittoppskrifter.
Tom Victor Gausdal
